Den Afrikanske Revolusjonen

Revolusjon; latinsk revolutio, “a turn around”, er en fundamental endring i makten eller den organisatoriske strukturen som blir gjennomført i en relativt kort tidsperiode. Bruken av revolusjon for politiske endringer dateres helt tilbake til den vitenskaplige revolusjonen på 1500-tallet.

Det som skjer i Nord-Afrika i dag er altså per definisjon en revolusjon. Men det er vel strengt tatt få som har grublet på dette. For alt tyder på at det politiske fotfestet til diktatorene i Tunisia, Egypt, Libya og Jemen vil smuldre sammen og opphøre å eksistere i løpet av veldig kort tid. Det begynte i Tunisia, med folkeopprør og gatekamper. Det spredte seg til Egypt og Libya, der Muammar Gaddafi svarte med å drepe opprørerne ved hjelp av flyangrep(!), og det har nå spredt seg til Jemen, hvor opprørere også har blitt håndtert på barbarisk vis.
Dette blogginnlegget er vel av den mer seriøse typen eg har hatt på denne bloggen, men tenkte at det var nødvendig med en oppsummering av den Afrikanske Revolusjonen:

Tunisia

Revolusjonen i Tunisia, også kjent som Jasminrevolusjonen i vestlige medier, er et pågående opprør og revolusjon i Tunisia som blant annet førte til at tunisias president, Zine El Abidine Ben Ali, rømte landet den 14. januar 2011, etter 23 år som president. Han flyktet til Saudi-Arabia, og statsminister Mohamed Ghannouchi overtok først makten. 15. januar overførte Ghannouchi presidentmyndigheten videre til nasjonalforsamlingens leder Fouad Mebazaâ. Grunnlovsrådet har besluttet at det må avholdes nytt presidentvalg innen 60 dager. 17. januar presenterte Ghannouchi en ny koalisjonsregjering hvor tre av statsrådene kom fra opposisjonspartiene. Regjeringens fremtid er imidlertid usikker da flere av opposisjonsmedlemmene trakk seg 19. januar.

Slik politisk uro har vært sjelden i Tunisia, blant annet siden dette landet blir ansett for å være mer velstående og stabilt i forhold til andre land i regionen. Ben Alis avgang og flukt fra landet er den første gangen gateprotester har ført til at den øverste lederen i et arabisk land har mistet makten.

Representanter for myndighetene offentliggjorde 17. januar at minst 78 mennesker har mistet livet under uroen.

Egypt

Den egyptiske revolusjonen, også kjent som 25.-januarrevolusjonen eller Vredens dag, var en rekke gatedemonstrasjoner, protester og sivile ulydighetshandlinger som fant sted i Egypt i januar og februar 2011. Opprøret var inspirert av opprøret i Tunisia i 2010–2011. Demonstrasjonene og opprøret begynte angivelig på grunn avpolitibrutalitet, unntakstilstand, feilslåtte lover, arbeidsløshet, ønske om å øke minstelønnen, boligmangel, stigende matpriser, korrupsjon, mangel på ytringsfrihet, og dårlig levestandard. Hovedformålet med opprøret var å styrte Egypts president Hosni Mubaraks regime, som hadde vært president siden 1981. Han gikk som følge av protestene den 11. februar. Det meste av protestene stilnet etter Mubaraks avgang.

1. februar meldte FNs høykommissær for menneskerettigheter at det er antatt at 300 mennesker var drept under urolighetene så langt. Mer enn 3 000 skal ha blitt skadet og hundrevis arrestert. I en tale 10. februar opplyste Mubarak at han blir sittende som president til det kunne gjennomføres frie valg i september, men visepresident Omar Suleiman kunngjorde 11. februar 2011 at Mubarak går av.

Libya

Opprøret i Libya i 2011 er en rekke opptøyer og demonstrasjoner rettet mot regimet til Muammar al-Gaddafi i Libya som brøt ut 15. februar 2011. Opprøret er inspirert av opprøret og revolusjonen i nabolandene Tunisia og Egypt. Regimet hadde innledningsvis kontroll med hele Tripolitania, mens motstanden og opprøret hovedsakelig var konsentrert i den østlige kystregionen Kyrenaika, men etter noen dager spredte opprøret seg til også den vestlige delen av landet, og regimet mistet kontrollen over stadig større del av landet. Etterhvert som deler av hæren gikk over til opprørerne, hentet regimet inn leiesoldater fra Subsaharisk Afrika, særlig Tsjad.

Jemen

Opprøret i den arabiske verden i 2011 som startet i Tunisia har spredt seg til Jemen, og det er til dels store protester mot Salehs autoritære styre. Protestene begynte midt i januar, og omhandlet både den økonomiske situasjonen og de begrensede tiltakene og også krav om en lov som forbyr at presidenten kan sitte på ubestemt tid, og at han kan overføre makt til sin sønn. Søndag den 23. januar 2011 ble 19 demonstranter arrestert, inkludert den kvinnelige journalisten Tawakul Karman, som ble et symbol på kampen mot myndighetene. Karman ble imidlertid frigitt to dager etter arrestasjonen. Saleh kunngjorde at han ikke kom til å stille til neste valg, og at han skulle skrinlegge planer om å sitte permanent som president. Dette roet imidlertid ikke demonstrantene nok, og de har ropt slagord som «En revolusjon for frie meninger», «Etter Mubarak, Ali» og «Ingen korrupsjon etter i dag»

Epilogue

Så hva betyr alt dette? Det betyr definitivt at styresmaktene i landene over får en vanskelig periode fremover, med nye valg, muligens nye demonstrasjoner, og mange politiske rettsaker. Forhåpentligvis får befolkningen i den nordlige regionen i Afrika bedre levevilkår når støvet fra denne revolusjonen har lagt seg. Men det krever helt klart arbeid. En annen del av denne konflikten er jo at nå har vestlige makter fått en finger med i spillet. Det har sine positive og negative sider. Vestlige makter kan stille med økonomisk og humanitær støtte, men samtidig kan lokalbefolkningen, som hovedsaklig er arabisk og muslimsk, se på den vestlige hjelpen med harde øyner. Det blir spennende å følge utviklingen. Èn ting er fortsatt usikkert;

Vil denne revolusjonen spre seg videre sør i kontinentet?

Leave a Reply