Nei skal man skrive bok da?

Eg har alltid hatt ein drøm om å skrive bok. Ein roman av et eller annet slag. Eller berre ei novelle. Men eg trur novelle blir litt lite når eg først setter i gang. Det er jo dumt å begrense seg. “Nei takk, eg tar berre et kakestykke eg, for eg trur ikkje eg har lyst på meir etter det første” er noke du aldri høyrer meg sei.

Men så da, så må eg bestemme meg for tema. Og her har eg så masse å velge i. No nettopp kom eg på at eg ville skrive ei dystopisk-fremtids-kriminalfortelling. For ikkje fullt ei veke sidan ville eg skrive steampunk-scifi-middelalder-stuff. Uansett, så har eg skrevet litt i ettermiddag. Berre ein test for å sjå om eg har kreativiteten som kreves. Og det har eg tenkt å dele her. Kanskje dette blir ein scene i boka, kanskje eg kaster det. Uansett så er alle tilbakemeldinger velkommen. Hadde du lest denne boka?

Intro

Overbefolkningen gjorde sitt til at sykdommer herjet og avlinger minket. Sult og karantener var verdensomspennende, og store metropoler ble oppdelt i distrikt med strenge kontroller. Med mindre man var del av eliten hadde man ikke livets rett, og hver dag var en kamp for å overleve.
Joe Henry hadde alltid vært god på å havne i problemer. Han hadde spesialisert det til et yrke. Som ulisensiert privatdetektiv hadde han begynt å oppsøke trøbbel. Det var tross alt der pengene var. Og dessuten så hadde myndighetene andre ting å bekymre seg over enn en detektiv uten lisens.

Whiskyen brenner i det han svelger. Han kjenner ingen smak, bare røyk. Røyk som svir når man svelger. Han pleide ikke drikke whisky, men han kjente igjen billig alkohol når han smakte det. “Fordømt.” tenker han i mørket. “Den fordømte kvinnen og pengene hennes.” Det var ikke dette han hadde gått med på. Det som i utgangspunktet virket som et enkelt oppdrag hadde nå utviklet seg til noe som minnet mer og mer om et dystert mareritt. Det var nå bare et spørsmål om tid før regjeringssoldatene sporet han opp. Om ikke håndlangerne til Bugsey fant ham først. Han klarte ikke bestemme seg for hva som var verst.
Han tømmer i seg glasset, skjærer en grimase og fyller det på nytt. Det er tross alt ikke hver dag man er skyteskive for både en totalitær statsmakt og et lyssky smuglersyndikat. Han visste hva han måtte gjøre, men ikke hvor han skulle begynne. Jentungen var en viktig bit av puslespillet, men hvordan hang det sammen? Han var nødt til å finne henne.
Plutselig banker det hardt på døren. “Faen. De kom raskere enn jeg forventet” tenkte han. “Joe! Er du der!?” spør en kvinnestemme. Joe sukker og reiser seg. Nå var virkelig ikke tiden. Han letter på persiennene foran døren for å bekrefte det han allerede vet, og åpner døren. Inn kommer Det sorte hullet. Han kalte henne det, for han hadde til gjengjeld å se bunnen av grådigheten hennes. Og i tillegg så hadde hun dyttet i seg ubegripelige mengder mannlige kjønnsorgan siden han selv var der.
“Hei Sarah. Hvordan har min elskede ekskone det i dag? Jeg visste ikke at du tålte sollys?” Hun fnyser og setter seg ned i stolen hans og tenner en røyk. Joe fortsetter. “Hvor mange liv har du ødelagt siden klokka 12? Du veit forresten jævlig godt at jeg ikke liker at du røyker her inne”. Hun bare ser apatisk på han. “Kutt ut Joe. Jeg har faktisk kommet for å hjelpe deg” sier hun. Joe setter seg ned i stolen som vanligvis var forbeholdt besøkende klienter på andre siden av skrivebordet, overdrevet sjokkert. “Beklager, jeg må ha hørt feil.. skulle du hjelpe meg sa du?” Sarah var den første kona hans. Hun hadde  vært en torn i siden hans siden de møttes, men situasjonen dikterte at det var klokt å gifte seg med henne. Hun hadde en mildt sagt innflytelsesrik far, og hun hadde ikke tatt et nei for et nei. Dessuten kom hun med mange frynsegoder. Og han hadde ikke bedre ting å gjøre på den tiden. Og hun var fryktelig pen. Men han hadde angret bittert.
Sarah visste om den kinkige situasjonen han nå var i. Selvsagt gjorde hun det. Hun hadde en merkelig evne til å tilfeldigvis vite alt som foregikk i livet hans til enhver tid. Men noe var annerledes denne gangen. Hun visste detaljer. Detaljer hun ikke burde vite. Og hun så virkelig bekymret ut. Som om hun faktisk brydde seg.

Leave a Reply