Spinninghelvete

Spinning. Et ord eg aldri har hatt et forhold til. Det har vært noke fjernt, langt borte som “dei andre” har gjort. Dei treningsnarkomane. Særingane. Men så da, ein skjebnesvanger dag i mars, meldte eg meg på spinning på Sats. Det var så forferdelig enkelt via appen på iPhone; “Cycling Interval Pulse, klokken 1800”. Jaaaah why not. Impuls-booking. Bekreftelsen kom, så nå var det jo avtalt. Eg skulle på spinning. Eg såg sjølvsagt umiddelbart for meg ein raudsprengt fyr liggande dehydrert på bakken med hjerteflimmer og krampespasmer i legger og lår, som ser apatisk på ambulansepersonalet som beveger seg i slow motion gjennom tåka. Men det kunne vel ikkje vera så forferdelig? Har jo høyrt historier om kor tungt og hardt det er. “55 minutter med hardkjør” har vært nevnt av bekjente.

Arbeidsdagen blei ferdig, eg gjekk heim, åt havregraut (Ja, havregraut. Eg har blitt sunn serru.) og pakka treningssko, håndkle, drikkeflaske og ei banan i bagen. Tok på meg treningsshorts og treningsskjorte, og satte meg i sofaen. Pulsen steig. “Ka har eg gjort??!”. Realiteten slo meg i ansiktet. Burde eg skriva noken ord til mine nærmaste, berre for å vera sikker? Kem skulle overta TVen? Datamaskina? Sparegrisen? Alle dei praktiske tingene dukka opp i hodet, men eg kasta dei vekk og gjekk ut døra. Rolig musikk på øyra. Som om det skulle hjelpa. Pulsen gjekk 8 gonger så kjapt som musikktakten.

Eg kom meg til Sats, akkurat tidsnok til timen (faen). Det var heldigvis berre ledig på fremste rad, så det var jo flaks. Sånn at alle kunne sjå meg godt. Eg satte frå meg flaska og håndkledet på gulvet (tabbe), satte meg på sykkelen, og begynte å trø forsiktig. Eg var heldigvis så ærlig at eg spurte om hjelp når instruktøren spurte om det var nybegynnere i lokalet. Så da fikk eg justert sykkelsetet ein halvmeter opp der det skulle være(!), og ca 7-dobla motstanden i trøene (skulle aldri bedt om hjelp).

Så begynte det.

Å faen.

Slapp litt av da!

Eg e ny!!!!!!!!

Det var ein kamp om livet fra første sekund. Eg hadde blodsmak i munnen etter første minutt. Eg klarte ikkje reisa meg opp ved første stigning. Lårene skreik “HEYHEYHEY dette gidder vi ikke. SETT. DEG. NED.” og streika heilt. Så eg satte meg ned. Som om eg hadde et valg. Deretter er alt litt tåkete. Eg husker smaken av salt svette, ømme muskler, følelsen av dunkende puls i hodet, og litt svimlende blikk. Heldigvis var det berre 52 minutter igjen.

Pausen kom, og eg hadde bestemt meg for å gå å fylle vann på vannflaska mi. Som stod på gulvet. Som var full av vann fordi eg ikkje hadde drukket av den. Siden den stod på _gulvet_. Så planen var altså å snike seg ut av salen, late som eg fylte på vannflaska, og så dø litt i garderoben før eg gikk skamfull heim. God plan. Problemet kom sjølvsagt når eg satte det første beinet på gulvet. Har du noken gong hatt så intens krampe at det går skjelvinger opp heile beinet, du ikkje heilt forstår ka som skjer, før du får sjokk av en intens smerte? Vel… La oss bare si at den turen til garderoben blei plutselig fryktelig lang, og for å unngå å kollapse på veien og vri meg i smerte og ydmykelse, såg eg ingen annen utvei enn å sette meg på sykkelen igjen og sykle av meg krampen. Between a rock and a hard place.. Sykkelen, som for 30 sekunder siden var min verste fiende, som eg forhandla med Gud for å bli kvitt, var no redningen.

Eg sykla rolig gjennom smertehelvetet, beit tennene sammen og kjente krampen slippe taket litt etter litt. Men aldri heilt. Den låg heile tida der og minna meg på at eg ikkje kunne gå av sykkelen. At om eg tråkka på gulvet så beit den meg igjen. Eg var gissel i egen kropp. Fanga på sykkelen. Og eg måtte trø for ikkje å sjå dum ut. “Jada, null problem dette. HAHAHA”. Dumme, dumme nek. På dødsleiet ska eg donere alt eg har til organisasjonen for omsmelting av ergometersykler. Den finnes sant? Ikkje? Haha kor fyller eg ut papirene?

Uansett. Den siste perioden, etter pausen, gjekk forholdvis rolig for seg. Eg gjekk inn i ein apatisk tilstand der eg ikkje brydde meg om eg overlevde eller ikkje. Eg berre sykla. Eg visste eg hadde smerter, men registrerte det ikkje. Eg var på ei strand, med palmer og bølger, og eg hadde ei duggfrisk øl i hånda, og kjente ingen smerte. Stemma til instruktøren ebba litt ut til fordel for bølgesus og vind og fulgekvitring. Mulig eg hadde et litt slørete blikk der eg satt, og det er ikkje usannsynlig at eg sleva litt, for eg var absolutt ikkje tilstede.

Så kom englekoret, lyset og Guds hånd fra himmelen; “Nå kan dere senke motstanden og roe ned tempoet”.

Livsgnisten kom smått tilbake og tilstedeværelsen steig til akseptabelt nivå. Dette var enden. Eg hadde klart det. Eg hadde krabba gjennom ørkenenen og kommet fram til målet. Eg kunne nesten ikkje tru det. Eg roa ned tempoet på sykkelen, og sykla nesten berre på måfå for å holde krampen i sjakk. Eg var jo fortsatt ikkje heilt sikker på om eg turte å sette føttene på gulvet. Men eg gjekk av sykkelen, og kjente overraskande nok ingen krampe. Eg tøyde ut sammen med resten av syklistene, som ikkje såg ut til å mistenke meg for å ha kjempa mitt livs kamp siste timen. På vei ut spurte instruktøren om det hadde gått greit. “Jada! Kjempegreit! HAHAHA” (nervøst, gråtekvalt smil).

Så gjekk eg heim, satt meg i dusjen og grein.

Neida. Men eg har ikkje dusja så lenge før.

Leave a Reply